I dag har jeg gjort noe jeg aldri i mitt liv har gjort før.
Og jeg trodde faktisk aldri jeg kom til å gjøre det heller.
Men jeg hoppet i det, og angrer ikke. Ikke enda iallefall...
Jeg føler jeg har vært på slankekur halve livet mitt.
Noen mnd på slankekur, men så blir jeg lei, for jeg får ikke de resultatene jeg vil ha,
så da gir jeg faen i noen mnd, før jeg prøver igjen.
Story of my life...
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd meg på lavkarbo, men det er ikke få.
Det meste jeg har tatt av meg på en kur er 20 kilo på et halvt år.
Da var jeg egentlig fornøyd, så jeg var så dum og gikk tilbake til gamle vaner.
Da kom kiloene snikende på igjen.
Og med et tvillingsvangerskap underveis, var de 20 kiloene pluss en del ekstra på plass igjen.
Jeg klarte å gå ned 8 kilo i fjor høst, uten noen egentlig kur.
Jeg prøvde bare å spise mindre, og renere produkter,
samtidig som jeg ble mye flinkere til å komme meg ut på turer i skogen.
Det hjalp godt at jeg ble hekta på å plukke sopp.
Men så ble det kaldt, og leddene mine gjør mye vondere om vinteren enn ellers i året.
Og det hjelper selvsagt heller ikke å drasse rundt på alle disse kiloene med tanke på vondter.
1. januar begynte jeg på lavkarbo igjen, og på de to første ukene i år mistet jeg 3 kilo.
Det må jeg si meg fornøyd med.
Angrer på at jeg ikke målte meg også, men det har jeg gjort i dag.
På mandag begynte jeg på eggefaste. I tre dager skal jeg kun spise egg, litt ost og fett.
Det var hardt den første dagen, men nå går det som en lek, og jeg var klar til å ta fatt på neste steg.
Jeg fant frem det nærmeste jeg hadde noe som kunne kalles treningstøy.
Innesko, hva er det?
For meg så er det tøfler eller slippers, men jeg hadde noen joggesko med lyse såler.
Etter en vask kunne de brukes.
Jeg satte meg så i bilen.
Vondt i magen, og så kvalm at jeg følte jeg skulle spy hvert øyeblikk.
Jeg vurderte å snu og kjøre hjem igjen mange ganger på veien, men jeg klarte å la være.
Så parkerte jeg utenfor her...
Jeg satt 10 minutter i bilen med kvalmetokter og hjertebank,
men til slutt klarte jeg å slepe beina over parkeringsplassen og inn gjennom døra.
Jeg ble i samme sekund som jeg kom inn, møtt av ei smilende dame som lurte på hva hun kunne gjøre for meg.
Jeg fikk ikke svart med en gang, for øynene mine var opptatt med å sveipe over lokalet.
Og jeg ble mildt sagt forskrekka.
Det var jo "normale" folk som trente her.
Jeg var forberedt på store speilvegger hvor bodybuildere stod og kysset bicepsene sine,
og oversminkede fotomodeller som prøvde å speile seg fra umulige vinkler.
Og der stod jeg liksom.
Jeg var forberedt på nedlatende blikk, og kanskje til og med kommentarer.
Men det var jo ikke som jeg hadde trodd i det hele tatt.
Jeg ble tatt imot av en kjempekoselig fysioterapaut som het Linn Therese.
Hun så hvor nervøs jeg var, men hun gjorde en fantastisk jobb med å vise meg rundt,
og foreslå treningsøvelser som kunne hjelpe på mine smerter.
Tusen takk for det!
Nå sitter jeg her med en god mestringsfølelse.
Og selv om jeg nå går som en middels 90 åring med støttebandasje rundt håndleddet, så smiler jeg.
Jeg kommer tilbake.
Sees på mandag!
