Perfect imperfection

Det er veldig få ting som er perfekte i dette huset, og det er akkurat sånn jeg liker det.

Boblete maling for eksempel, synes jeg er fasinerende fint på gamle møbler.

Og sprekkene i de gamle dørene.

Eller bitene som er slått av på det gamle speilbordet.
Og det at speilet og bordet er lakkert, men ikke toppen.
Dette har bestemor og bestefar hatt i gangen sin så lenge jeg kan huske, men uten toppen.
Jeg visste ikke at den fantes engang, før jeg fant den bortgjemt på øverloftet her.
Det var for lavt under taket i gangen til at de kunne ha den på.
Heldigvis hadde de ikke kastet den.

Love it...!

Men noen ting trenger av og til å bli pusset opp eller ned, alt ettersom.
Nå er det veldig lenge siden jeg har fått gjort noe sånn, så jeg hadde nesten litt abstinenser,
Så nå måtte jeg bare gjøre noe med denne gamle stolen.

Den var en gang brun med sennepsgult sete,
og det er jeg som har malt den, og trukket om setet med et fleecepledd en gang i verden.
Sikkert for 20 år siden, hvis ikke enda mer.

Malingen er flekket av flere plasser, men det gjør ingenting.

Det var selve setet som trengte litt omsorg nå.

Uten særlig hjelp fra Brutus, fikk jeg til slutt av trekket.

Og endel spiker ble fjernet.
Jeg skal iallefall ikke ha på meg at jeg er gjerrig på spiker når jeg først setter i gang.

Sånn så den ut under...

Man tar hva man har...

Og nå henger iallefall fjærene på plass.
Om flere skulle sprette ut, så kan jeg alltids avse et belte til senere.

Så malte jeg rett og slett det gamle trekket.
Det var flekkete og slitt, men jeg ville prøve å male det før jeg eventuelt trekker det om på nytt.

Og med en blondekant synes jeg det ble riktig så fint.
Tøft og romantisk på samme tid.

Og den avskallede malingen hører liksom bare med her.

Jada, denne kan jeg leve med en stund.